Nattur med Chloe-The-Dog

Valpen vår, Chloe, er i hovedsak James’s hund, så det er mest han som har ansvar for å gå tur med henne. Men jeg og Josephine deler på å hjelpe til, og har faste tider vi tar henne ut. Chloe skal alltid ut før hun kommer enten inn eller ut av buret, og etter ho har vært ute får man alltid spørsmålet ”What did she do?” og man svarer ”One pee/ two pees/ two pees and a phoo” og så er reaksjonen man får deretter.

Denne kvelden var det mitt ansvar å ta henne ut før jeg gikk å la meg. Jeg hadde sitti med lekser til klokka var elleve, og tenkte at litt frisk luft passet bra etter mange timer med nesa nedi ei bok. Chloe halv-sov da jeg åpna buret hennes, hun løfta hodet ”What do you want?”. Ho sjangler søvnig ut av buret sitt og lar meg ta på henne halsbåndet. Jeg åpner døra og drar henne over dørstokken, og så fort ho får rompa utenfor gjøre hun en ”pee”. ”Fint,” tenker hun og snur seg for å gå inn igjen. ”Å stopp en halv, Chloe, jeg sa vi skulle ut å gå tur, ikke ut å se på det fine været og inn igjen!” ”Hæ?” sier hun, og ser lengtene på døra. Jeg røsker i halsbåndet ”Kom igjen Tornerose, ut å gå!”.

Vi går omtrent tjue meter før ho setter seg ned igjen og vi får enda en ”pee”. ”Sånn, nå var vi klare til å gå hjem igjen…” Chloe synes hun har vært flink og snur ryggen til ”Chloeee!”

”Æsj…”.

Vi trasker videre, Chloe subber med beina og holder hodet lavt. Det er ikke en sjel og se, og lyset fra lyktestolpene kaster et oransje lys over de stille gatene. Etter vi har rundet et hjørne setter hun seg ned og gjør en skikkelig ”phoo”. ”Good girl, Chloe, good girl!” ”Aha!" Tenker hun "Se på meg!” Det er vitkig å fortelle hunden når den gjør noe bra, og når hun gjør en phoo ute, er det en phoo mindre å tørke opp hjemme. Hun snur seg rundt og tripper fornøyd hjemover før hun får et røsk i halsbåndet, ”Vi er ikke ute av sikt til huset en gang Chloe!” ”Jammen,” Jeg drar henne etter meg rundt nabolaget og prøver å muntre henne opp, men til ingen nytte, Chloe går praktisk talt i søvne.

Omtrent hver tjuende meter setter ho seg ned og ser på meg med de store, blå øynene sine(vell de er ikke akkurat blå, men hun er lissom typen til å ha blå øyne) og sier overgitt ”Hva er det du vil? Hvis jeg gjør enda en pee, kan vi gå inn igjen da?”

Nei.

"Æsj..." sukker hun og tenker på den varme senga si som ligger helt alene i huset 150 meter unna.

Etter å ha gått omtrent ti minutter snur vi og er på veg tilbake. Chloe kjenner seg igjen og drar meg nedover den folketomme hovedgata i West Calder ”Senga mi, her kommer jeg!!”. Hun kan se huset vårt og galopperer med meg på slep nedover fortauet, men blir skuffet når jeg, i stedet for å snu inn rundt hjørnet, bare fortsetter å gå. ”Grete! Grete, du går feil, huset vårt er der! Det er der, åååh”. ”Bare litt til Chloe…” ”Jeg....jammen…!!”

Vi går litt til og hver gang det er en veg inn til venstre styrer Chloe som bare det, men blir skuffet hver gang. Endelig skifter vi retning og Chloe’s ben berører nesten ikke bakken når ho drar meg så fort ho bare kan i retning huset vårt. Jeg åpner døra og ho stuper inn i senga si etter å ha hatt en bitteliten matbit. ”Natta, Grete”. Etter det er det ikke en lyd å høre fra buret under trappa, bortsett fra en bitteliten snork og to. ”Natta, Chloe, sov godt!”